Preben Eikås er miljøarbeider i Shalam kafe og rehab. Han er også en meget dyktig gitarist og flere har nok hørt han spille i bandet Blue Corner Street Band på Mandagsmøtene. Han er et kjent ansikt og vi vil gjerne vite litt mer om Preben:
Hvordan havnet du i Shalam Preben? -Ja, jeg kom først i kontakt med Shalam i 1998 gjennom Thor og Hilde Solberg. (mentor og prosjektleder på Shalam) Jeg hang av og til sammen med en av sønnene til Thor og en kveld i -98 på Tangvall i Søgne traff vi hverandre. Thor spurte om jeg ville være med og spise pizza. Han fant ut at jeg spilte gitar siden vi snakket om musikk og gitarer. Da ble jeg invitert med i bandet han hadde inne på Shalam, som hette Friends på den tiden. Siden har jeg spilt med Thor og Hilde, først i Friends og siden i Blue Corner Street Band. En gang noe senere, i 2005, hadde jeg en krise som førte til at jeg fikk samfunnsstraff. Den avtjente jeg i Fredagskafeen på Shalam hvor jeg serverte og pratet med folk. Hele den tida har tilknytningen min til Shalam vært bandet, musikken og at vi har spilt på Mandagsmøtene og konserter på Shalam.
Sykmelding og kafébønner
– I 2019 jobbet jeg med å lage båt innredninger, men så ble jeg sykemeldt gjennom sommeren. Legen min sa da at hvis jeg ble frisk etter sommeren så ville hun sykmelde meg igjen, for da var det helt tydelig at det var jobben som ga meg høyt blodtrykk og gjorde meg syk. Preben ble så sykmeldt videre gjennom året og ble anbefalt å finne seg en ny jobb. Da bestemte han seg for at i stedet for å kave rundt og søke jobber, ville han sette av tid og bare søke Gud. – «Gudesøkingen» måtte jo ikke bli å sitte foran TV-en og se Netflix så jeg fant ut at jeg må sette meg selv i noen situasjoner som gjør meg tilgjengelig for Gud. Jeg valgte da å sitte i kafeen og lese i Bibelen, og prate med Gud på Shalam på mandager og fredager, også gikk jeg på bønnemøte i Misjonskirka på onsdager.
En tragisk opplevelse
Slik glei Preben mer og mer inn i det som skulle skje på dagtid i Shalam. Noen år tidligere ble rehabiliteringen til Shalam lagt ned, og de hadde ikke tilbud om bofellesskap fra 2012 til 2020. – Men så var det en opplevelse vi hadde hvor det kom to stykker fra rusmiljøet inn på Shalam. Han ene hadde tidligere vært i fyr og flamme som medarbeider på Shalam, men han var falt utpå igjen. Det var mandag formiddag og han hadde med seg en kamerat som ønsket å få hjelp. Han hadde jo ikke mulighet og ressurser til å hjelpe selv. Derfor tok han kameraten med seg til Shalam så han kunne snakke med dem. Det ble et sterkt møte for begge de to. Vi tilbrakte tid sammen med dem hele dagen og de ble med på Mandagsmøtet. Fantastisk å se hvordan de ble tatt imot og det som skjedde med dem. Men, så kom avslutningen på kvelden. Nå skulle vi hjem også hadde vi ingenting å tilby dem. Thor skulle til Finsland, og jeg skulle til Søgne. Shalam hadde ikke noe tilbud om overnatting eller rehabilitering. Det eneste vi kunne gi de var å komme igjen i morgen, men vi er ikke her! Thor skulle komme torsdag og jeg på fredag. Etter det har vi ikke sett noe til dem.
Behovet for å hjelpe vokste etter møtet med disse to fra rusmiljøet?
– Ja, jeg har alltid hatt åpent hus og jeg har hatt flere rusmisbrukere som har bodd hjemme hos meg i kortere eller lengre perioder, mens de har prøvd å holde seg vekke fra rus. Det har jeg gjort lenge før jeg kom i kontakt med Shalam. Hybelen min i Kvadraturen var full av alkoholikere som var innom for å ha en plass å sitte. Det har alltid vært en del av meg, noe som jeg nok har blitt lært opp til av min mor. Hun holdt på sånn. Det var så forferdelig å se på. I Bibelen står det: “Hvis en bror eller søster er naken og mangler mat for dagen, og en av dem sier til dem: «Gå i fred, varm dere og mett dere», men dere ikke gir dem det kroppen trenger, hvilken nytte blir det da?” (Jakob 2:15-16) Hva hjelper det hvis vi ikke gir dem det som de faktisk trenger? Det var så tragisk for Preben å se at Shalam hadde en bygningsmasse med masse rom og leiligheter. Likevel har de faktisk ikke kapasiteten til å kunne gi noen som helt klart søker hjelp og trenger det, når motivasjonen er der. – Noen trenger å holdes i hånda. For meg var det litt sånn som hjelp, motivasjonen forsvinner jo! Denne kvelden på Shalam opplevde de en smak av himmelen og så fikk de klare seg selv etterpå. (Rehabiliteringen var stengt i 8 år)
– Dagen etter dette skjedde så var jeg på utkikk etter nye hjullager til bilen. En god venn av oss og Shalam sa jeg ikke trengte å betale noe, jeg kunne ha de. For meg så var dette så deilig. Jeg hadde jobbet så lenge og tjent penger og klart meg selv, men nå fikk jeg en uforbeholden velsignelse som jeg ikke hadde opplevd på mange år på den måten. Jeg syklet hjem så salig og takket Gud. Det var akkurat som om Gud talte til meg og sa: -Preben, du har ikke ansvar for noen katt lenger og en jobb du skal gå til. Du har ingenting som binder deg til stedet du bor nå. Så ble det 24/7 Shalam som dukket opp i hodet på meg. Da gikk jeg inn til Vidar på Shalam og sa at hvis du har bruk for meg kan jeg tilby meg å være her 24/7, forutsatt at jeg kan bo på huset og spise av den maten som kommer inn. Jeg trenger ikke noe lønn bare jeg slipper å ha utgifter. Jeg turte ikke stole på at jeg skulle få inntekter nok til å kunne betale husleie. Vidar sa bare, «det er et bønnesvar!»
Et perfekt tidspunkt
– Bitte lille julaften 2019 flyttet jeg inn på Shalam. 1. januar 2020 startet vi opp rehabilitering igjen. Da var jeg her i 2,5 år. I to år hadde Preben ansvaret for det som da ble rehabiliteringen og var der hele tida. Det passet jo perfekt i koronatiden. Shalam måtte permittere, men siden han ikke var ansatt kunne han fortsette med jobben. – Så lenge det var mulig hadde vi kafeen oppe og fulgte reglementet. Vi hadde rehabiliteringen oppe åpen også så det var veldig spesielt. Jeg møtte meg selv i døra hver bidige dag. Det har vært intenst og det har definitivt formet meg. Det er jeg ikke i tvil om. Etter to år begynte vi å ansette folk i rehabiliteringen. Vi fikk penger for beboerne, men hadde ikke noe fast støtte utenom. Vi ansatte ekstrahjelper til dagtid og kveldstid. Jeg var nattevakt selv det siste halvåret jeg bodde her. Etterpå flyttet jeg tilbake til Søgne. Nå jobber jeg litt i rehabiliteringen og litt på kafeen. Der er jeg nå. Jeg hadde faktisk muligheten til å hjelpe, så dette var triggeren som fikk meg inn i full tid på Shalam. Det er jo fantastisk at vi nå har rehabilitering. De fleste som kommer inn er på bestilling på et vis, men vi har også muligheten til å ta inn folk når vi ser at det er krise. Vi kan hjelpe nå, fastslår Preben.
Drømmer om mer
– Både meg og Vidar drømmer om en gang å få til et natthjem hvor vi kan ta inn folk uten noen begrensning. For meg så er nok det mer interessant enn rehabilitering, men syns det er kjempeflott at vi har fått det vi har fått nå. Det er jo gøy for meg at jeg har fått lov til å være med og bygge det opp, og gjort starten på det mulig.
Så har Preben litt drømmer for framtiden og ting han har lyst til å få til. Men da trenger han hjelp og folk som deler visjonen. – Jeg har veldig lyst til å starte en kveld annenhver uke, eller en gang i måneden hvor vi har åpen jamsession i kafeen, for å slippe til de talentene som fins på gateplanet. Det har vært en visjon vi har hatt i bandet siden jeg begynte i 98, å hjelpe og slippe til talenter. Vi har hatt flere forskjellige folk i bandet opp gjennom årene som ikke nødvendigvis har vært de sterkeste til å basere bandet på, men som har fått enormt mye ut av det selv. Tenk å ha en arena hvor det er lett og lav terskel for å slippe til på scenen, og forhåpentligvis skape en følelse av verdi og håp. Bare å spille musikk er jo fantastisk så derfor har vi tilgjengelig utstyret og instrumentene som vi har på scenen nå. Jeg håper å kunne klare å få det til med tida. Jeg tror nok ikke jeg kommer til å gi det opp noen gang. Det går seint, men det er det jeg drømmer om.
Veien til tro og forandring
Hvordan vokste du opp og har du trodd på Jesus hele livet? -Jeg er født i 1975, opprinnelig fra Søgne, men oppvokst i Lyngdal. 14 år gammel begynte jeg å spille gitar. Jeg var et av skolens flere mobbeofre, så det var ikke mye gøy på skolen. Heldigvis fikk jeg en veldig god kamerat i 4.klasse. Vi var sammen i tykt og tynt. I 13 års alderen begynte han å spille bass i et band, så da tok det ikke lange tida før jeg kjøpte den første gitaren min. I løpet av et halvt år snudde det fra at jeg var et mobbeoffer til å være skolens helt. Det reddet meg nok, og det ble nok avslørt for meg at det var ikke meg som var problemet, det var de som mobbet meg. Gitaren ble en livline og en redning. Jeg øvde 6- 7 timer hver dag og spilte meg til blods. Gitarhalsen hadde blodflekker. Siden da har jeg ikke hatt noen annen interesse. Jeg har spilt og spilt. Det førte meg inn i menighetssammenheng i Lyngdal. Den eneste måten å få spilt god musikk på var der, for da var det veldig in å spille jazz fusion, såkalt» flinkis» musikk, slik som Koinonia og annen god musikk lagde. Jeg ble jo også frelst ikke så lenge etterpå og regnet meg som kristen. Gjennombruddet kom senere i 98 og alle her i Shalam hører meg snakke om 98 og 2005 da det skjedde revolusjonerende forandringer i livet mitt. I 98 ga jeg livet mitt til Jesus og i 2005 kom nådebudskapet på plass for meg.
Preben, kan du fortelle litt mer om hva som skjedde 1998?
– Jeg var på vei til å flytte til Oslo for å satse på musikk og bli profesjonell musiker. Det opptok all tida mi og det var min største drøm. På den tida havnet jeg på et møte på Nodelandsheia med Leiv Holstad fra Maritastiftelsen. Kort fortalt var det ting som ble lagt fram på det møtet som gjorde at jeg fikk tatt en avgjørelse om å følge Jesus. Egentlig så valgte jeg å slutte og spille gitar på det møtet, men så fikk jeg direkte beskjed fra Gud om at Han ikke ville jeg skulle slutte med musikken. Siden den gang har jeg stolt på at Gud sørger for meg. Ordet som ble gitt meg tidligere den dagen var fra Matteus 6, 24-32 som handler om Jesus sine ord om å ikke være bekymret for livet, hvor vi bor, hva vi skal spise og kle oss med. Dette gjorde at jeg var åpen for det som Leiv talte om på møtet. Det er en lang historie som ikke dette skal handle om. Men, ikke så lenge etter dette begynte jeg å reise med Euromission sammen med Tormod og Margitt Bakkevold. Jeg var stort sett fulltid i misjon sammen med dem. Jeg kjørte buss et par år når jeg var hjemme. Fram til 2005 når jeg havnet i ei krise, som jeg nevnte, men hele tiden har musikken vært der.
Vi takker for at Preben ville dele sin historie og ser fram til mye godt samarbeid og flotte gitartoner. Sjekk ut Mandagsmøtene i Shalam kontaktkafe i Dronningensgate 72 klokka 19.30 hvis du vil høre mer.
