På Shalam har vi foredragsholdere som forteller ærlig og åpent om virkeligheten. En konfirmantgruppe som var på besøk på Shalam fikk høre fra to personer om hvordan det kan være å leve som medavhengig til en rusmisbruker:
Eksempel nr.1
– Hva tenker dere om å være medavhengig? Hvis dere kjenner noen som sliter med rus så vet dere at det gjør det noe med familien. Det kan være noen velger rusen og dør. Jeg vet om et tilfelle hvor et familiemedlem døde 48 år gammel av rus. Den klumpen som familien våknet med, var alltid: Hvor er han nå? Ligger han i ei grøft, eller skal vi ta en ringerunde og høre om han er inne på sykehuset? Ringe politiet og høre om han er på glattcella? Eller er han havnet på hotell i byen? Det er så vondt. Da han døde, var alle disse bekymringene borte og familien fikk fred. Det høres kanskje stygt ut å si det sånn, men slik er det.
Eksempel nr. 2
Et annet eksempel er familien som var samlet på julaften. De skulle spise klokka fem, men han som hadde rusproblemer kom ikke før klokka halv ni på kvelden. Da dukket han opp, med en unnskyldning om at han hadde vasket bilen sin. En rusmisbruker er den største egoisten som fins. Det handler kun om meg selv og meg selv igjen. Så er det alle de som sitter rundt, søsken, mamma og pappa, som har det aller verst. Den som ruser seg, har det minst vondt. Han eller henne sitter bare i den bobla si, som rekker fram til nesa og ikke noe mer. Det er rusen som betyr noe.
Eksempel nr. 3
Daglig leder i stiftelsen, Vidar Gundersen, vil gjerne presentere ei som vet hva hun snakker om: – Jeg har en del personer i livet mitt som jeg ser opp til. I dag har jeg med meg en person i dag som dere skal få bli litt mer kjent med. Dette er en av grunnene til at jeg går på jobb hver dag. Personen har vært gjennom noe som er forferdelig. To av familiemedlemmene var rusavhengige. En av de kom ut av rushelvetet og er nå en stor ressurs i Shalam. Nå vil jeg sette rusmisbrukeren litt til side og ta fram heltene som har orket å stå i dette.
Når oppdaget du første gang at rusen var en viktig del i familien deres? – Jeg vokste opp med to rusavhengige foreldre og mistet min far i overdose da jeg var tre år. Så langt tilbake jeg kan huske var det utrygt hjemme. Jeg visste aldri hva jeg våknet opp til, eller hva jeg kom hjem til. Jeg og broren min tok vare på mor. Mor hadde dårlige perioder og gode perioder, men ustabiliteten var der hele tiden. Jeg måtte egentlig ta ansvar for meg selv, helt siden pappa døde da jeg var tre år. Jeg ble frelst som ung og Jesus har tatt meg en lang vei, legt mange ting og vist meg mange ting, men da så jeg meg selv bare stå der og brette opp ermene, og skjønte at jeg må klare meg selv. På barneskolen husker jeg at før jeg skulle ta med meg noen hjem eller inn måtte jeg sjekke hvordan tingene var hjemme.
Den klumpen som jeg pratet om kjente du både når du la deg og når du sto opp for du var så usikker? – Det kunne jo være greit når jeg la meg også var det fullt kaos når jeg sto opp til en ny skoledag. Bare det å ikke vite om vi hadde mat igjen og slike grunnleggende ting var usikkert.
Det hendte at du gikk på skolen uten niste? – Ja, jeg husker veldig tidlig alle de bekymringene som egentlig et barn ikke skal ha. De belastningene og bekymringene som voksne skal ta fikk vi som ganske små barn.
Du hadde jo også en bror som havna veldig utpå med mye kriminalitet og vold og mange fengselsdommer. Men du greide å finne et sted du kunne være for du var jo veldig glad i turn. Det ble et fristed?
Vendepunktene
-Ja, jeg og min bror bodde hjemme til jeg var ca. 12 år og noen år før det bodde vi i fosterhjem. Jeg har vært inn og ut av fosterhjem og barnehjem. Turn begynte jeg med da jeg bodde hjemme allerede da jeg var 10 år, så det var en bra ting mor gjorde, at hun fikk meg inn der. Det var et sted hvor jeg kunne mestre noe, bli sterk og få til noe. Jeg elsket jo turn. Jeg ble med i konkurranser også ble det på en måte mitt hjem og min trygge plass. Det holdt jeg på med i ganske mange år til jeg ble 15-17 år. Jeg tror det var med på å redde meg fra å ikke gå inn i ting og hvorfor jeg ikke begynte å ruse meg vet jeg ikke den dag i dag. Det gjorde at jeg hadde noe annet og var heldig, mens min bror begynte veldig tidlig med kriminalitet og veldig hardt miljø. Han begynte å drikke, det ble vold og han endte opp med masse fengselsdommer og etter hvert rus. Så ja, turn er en av de tingene som reddet meg.
Nå er du enda ung, men hva har det gjort med deg? Du kom inn i turn, men du har jo levd i et helvete siden du var tre år? – Da jeg var 16-17 år så begynte alle de tingene jeg hadde opplevd å komme opp igjen. Jeg var egentlig sterk i meg selv på mange måter og flink i det jeg gjorde. Men, alle de traumene og sjokkene jeg hadde blitt påført, sett og opplevd, de begynte å komme fram. For meg var det ganske heavy depresjoner, selvmordstanker, og traumene kom igjen og igjen, som kompleks PTSD. Det var en alvorlig grad av det. Jeg har gått en lang vei for å bli frisk. Der har Jesus latt meg gå gjennom en lang prosess for at jeg kan stå her i dag og at jeg kan jobbe med det jeg gjør i dag i Shalam og ha mange samtaler med andre om vonde ting.
– Tusen takk for at du delte. Hun fortjener en applaus, sier Vidar og konfirmantene klapper villig og bra.
Ikke nøl med å ringe oss
Daglig leder Vidar opplyser at han legger igjen visittkort og et telefonnummer de kan ringe: – Dette vet jeg at mange i deres alder er borti, men vi tør ikke prate om det. Jeg pratet med en mor forrige uke som mente at hun hadde mislyktes som mor siden sønnen var rusmisbruker. For noe tull! Hun har ikke mislyktes. Det er hun som er helten her, for hun står alltid med armene åpne når han kommer, selv om han stort sett snur ryggen til henne. En telefon til meg kan jeg ta videre til noen som kan prate om disse tingene. Jeg har en tante som fikk kreft for 50 år siden. Vet du hva jeg fikk beskjed om da? Dette skal vi i hvert fall ikke prate om, det er jo flaut. Så kan vi se hvor langt kreft behandlingen har kommet i dag. Det er mange som kjenner noen som har kreft. Med rusen er det samme opplegget. Det er mange som sliter med rus, men vi skal absolutt holde det tett. Så ikke vær redd for å slå på tråden. Som jeg sa i begynnelsen. Ingen spørsmål er for dumme.
Vidar ber en bønn for alle som har kommet og hørt på også gjentar han at hvis det er noen som vil prate om disse tingene må de ikke nøle med å ta kontakt. Hvis noen som leder dette ønsker en samtale kan de ringe på 38122900.
Hva er medavhengighet?
Vi påvirkes ofte av omgivelsene omkring oss, både på godt og vondt. Når noen vi er glade i sliter, vil det ofte ha innvirkning på hvordan vi har det også. Når vurderingene og handlingene våre blir styrt av hvordan andre har det, om det gjelder rus eller annen avhengighet, kaller vi det medavhengighet. Dette er ikke en diagnose, men kan heller sees som en beskrivelse av et handlings- og tankemønster mange utvikler som lever med noen med avhengighetsproblematikk når det gjelder rus eller andre ting.
Når omsorg blir til medavhengighet
Å være medavhengig er å følge de samme mønstrene som den avhengige, uten at du selv har en avhengighet. Forståelsen av medavhengighet ligger dermed i handlings -og tankemønster, ikke i hvilke problemer som danner utgangspunktet. Handlings – og tankemønsteret til medavhengige kan handle om et overdrevent behov for å ta vare på andre mennesker, gjerne en eller flere personer i familien. Ofte føler de et så stort ansvar for andres velvære, lykke og handlinger at de glemmer seg selv. Vi ser ofte at behovet for omsorg og nærhet bagatelliseres, og personen anerkjenner ikke sin egen verdi. Fordi man er så opptatt av å ivareta andre, glemmer man seg selv. Dette kan gå utover egen helse.
Når man tenker at selvoppofrelse og medlidenhet er det som er kjærlighet, så kan dette skape problemer. I familier hvor et familiemedlem sliter, kan medavhengighet utvikle seg hos alle rundt. Selv om valgene som blir tatt kommer av kjærlighet, så kan et barn som opplever medavhengighet ta dette med seg videre inn i voksenlivet. Dette kan da skape problemer fordi medavhengighet var barnets første opplevelse av omsorg. Men det kan også være motsatt, og utvikles hos foreldre som opplever at barnet sliter med rus, psykiske lidelser, eller andre ting. De kan ha et så stort ønske om å hjelpe at dette kan være mer skadelig enn gjøre godt. (fra terapivakten.no)
